Delta dag 2 – Bodswana

Nattens eventyr, og deltas styrke. I løpet av natten i Delta campen var det ikke bare bare å sove, vi visste at det var sannsynlighet for at det ville komme besøk til campen løpet av natten. Det var observert både hyener, løver, elefanter, hippo og bavianer. Om man skulle på toalettet, som var ca 50meter inn i skauen til the bushtoilet, kunne man støte på mye. Vi hørte uling, gneldring og slåssing blandt de ulike dyrene, heldig vis et stykke på campen, men det var ingen tvil om at de var der. Plutselig rasler det i teltet, heldig vis etterfulgt av en kjent stemme, “time Tao sake up, good morning.” Klokken var 05.15 og det var på tide å stå opp, vi satt oss ned rundt gårsdagens bål og ventet til at alle hadde kommet. Det var varmt vann i blikk kjelen, og kaffepulver på boksen samt te for de som skulle ønske det. Det piller ut av teltet og vi var nesten klare for Game Walk. Men Johan hadde tatt på seg en bukse og reglene hadde endret seg, så han ønsket å bytte til shorts. Alle ventet og han fikk to minutter på å skifte, i all hast løp han mot teltet da plutselig hodet hans satt fast. Han løp rett inn i tørkesnoren, det har seg slik at det var satt opp to stk. Den ene høyere enn den andre. I i det han kom tilbake begynte det å spurte blod. Snoren hadde virkelig laget et merke. Et grovt kutt midt mellom øyebrynene, og raspet deler av pannen. Guiden fant frem førstehjelpsutstyr og hjalp til med å reise og stoppe blødningen, etter ca 30 min hadde Johan fått et plastrett kors midt i ansiktet og vi var endelig klarer for å turen.

Vi ruslet ut av campen med håp om å få se løver, nesehorn, vildsvin, flodhester og andre ville dyr. Vi vandret rundt og stoppet i ny og ne, fikk innføring om ulike trær, hvordan man kunne lese fotspor, og hvordan de ulike dyrene klarer og overleve. På i overkant av 4timer fikk vi sett elefanter, Zebraer, vildsvin, Antiloper og noen andre smådyr samt fugler. Vi fikk ikke sett løve eller Leopard som vi ønsket, men heldig vis hadde vi sett bla. Løve fra de fem store. Det var snart klart for brunch etterfulgt av en 6timer lang siesta, før vi skulle ut i små kanoer for å se på flodhester og aligatorer i elven 30min gange fra campen. Siestaen ble til korst spilling og total avslapning.

Det var påtide å dra mot elven, til tross av regnsesongen, var vi meget heldige med været, det var fremdeles opphold, noe vi alle var meget glade for, under oppholdet i skauen med navn Delta flere timer fra fastlandet, noe som gjorde at vi måtte passe litt ekstra på hvor vi satt ned foten, spesielt på kvelden, skorpioner og slanger var over alt. Vi kom oss omsider ned til elven, hvor det ventet 7kanoer som så ut som uthuldte trestammer, med disse var i glassfiber. Vi satte oss pent oppi, to per kano, pluss en Guid som dyttet oss igjennom elven på samme måte de gjør det i Vednesia. Plutselig dukket flodhester opp. (Flodhester er Afrikas farligste dyr ovenfor mennesker, de er vanskelig og forutse, og passer veldig godt på sitt territorium og familie, de kan løpe 30kmt i vann, og 54kmt på flat mark, de kan veie opp til 3.5tonn og om du skulle få en mot deg, er det en stor fare for at du enten blir bidt i to, eller trampet ihjel). Vi komm nærmere og nærmere flodhestene, og når den ene gapet og freste mot oss var det på tide å holde litt ekstra avstand. Skyene ble stadig mørkere og mørkere, så etter en time på elven, vendet vi fornøyde hjem. Noen dråper med vann faldt fra himmelen, men det var det for den dagen. Vi alle så frem til en herlig middag, som bla bestod av 350gram T-Bone, så vi gledet oss. Og godt var det. Bålet var igang, og vi satt og bygget oss rundt det, til en liten regnskrur, men den stoppet fort og det var påtide å legge seg, da klokken var nesten 22.30 god natt fra Delta.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0022.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0053.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0018.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0117.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0119.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0118.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0165.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0109-0.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0167.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0168.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0166.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0176.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0170.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/dsc_0184.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1352.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1351.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1353.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1311.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1309.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1310.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1312.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1313.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1317.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1356.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1364.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1365.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1363.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/ed4/73294117/files/2014/12/img_1349.jpg

Okavango Delta – krokodiller og flodhester

Vårt nokså primitive teltliv skulle bli enda litt mer primitivt. De neste to døgnene skulle nemlig tilbringes i et område kalt Okavango delta, et av de mest dyrerike områdene i hele Botswana. Om vi ikke hadde fått smake på villmarkslivet i Afrika hittil, skulle vi i alle fall få det nå. Vi ble bedt om å pakke med oss det mest nødvendige til to døgn i bushen, smurte med oss lunsj og tok plass i en primitiv båt. Denne skulle frakte oss første etappe mot leirplassen. Vi satt som potetsekker, tett og noe ubehagelig. Beskjeden om at det både var krokodiller og flodhester i elven, fikk oss derimot til å glemme komfortkvaliteten.

Vi hadde ikke kjørt i mer enn 10 minutter før vi fikk en smakebit på hva denne “deltaen” kunne tilby. Den lokale helten som kjørte oss pekte på noe svart i vannkanten. Joda, der lå det en krokodille og ventet spent på mat. Heldigvis var ikke vi på menyen i dag. Det gikk ikke mange minuttene før vi på ny observerte en krokodille. På land denne gangen. Vi skulle selvfølgelig bort og hilse på. Så der satt vi. Som potetsekker i en åpen båt, med en svær jævel av en krokodille 2 meter unna. Det 4 meter lange beistet forholdt seg helt i ro med åpen munn. Dæven, så stygg. Etter å ha holdt pusten i noen minutter og knipset noen bilder, rygget vi omsider bort fra vår nye venn.

Phu. Vi overlevde det og. Susende nedover elven aner vi fred og ingen fare. Plutselig får vi øye på 5 enorme hoder som kikker stygt på oss, der vi kommer susende i mot dem. Dette var ikke krokodiller. I det vi passerer de sorte monsterne, dukker det største av hodene under vann. Sekunder etter fyker hodet opp igjen, med et fryktinngytende gap. Klar for å beskytte sin familie. Denne gangen var det ikke mye aktuelt å stoppe. Den lokale båtføreren var antakeligvis fullstendig klar over at disse dyrene var farlige og måtte respekteres. Flodhesten er tross alt det ville dyret som dreper flest mennesker. Mye farligere enn både krokodille og løve, altså. Forfjamset over hva vi nettopp hadde sett, suste vi videre. Vi kunne aldri sett for oss at flodhester var SÅ svære. Og så skumle. En han-flodhest veier mellom 2,5 og 3 TONN. Bare skjelettet i seg selv veier rundt 200 kilo. Bildene klarer ikke å få frem hvor gigantiske de egentlig er. Det at vi fikk se enda en monsterkrokodille på meget kort avstand, ble med ett hakket mindre skummelt. Helt til den ble redd og holdt på å bykse opp i båten. Hjertet fikk prøvd seg litt på denne båtturen.

Neste etappe mot ingenmannsland skulle gjennomføres i bil. To timer på slitte grusveier, ble etterfulgt av en time på noe som lignet gamle kjærreveier. Hvor var vi på vei nå? På ferden fikk vi se på det primitive livet til lokalbefolkningen, der esel var det mest brukte transportmiddelet/arbeidsredskapet. Jonas, en av de andre nordmennene, beskrev vel hele situasjonen mest presist: jeg har aldri vært SÅ LANGT hjemmefra.

Vel fremme var leiren alledere satt opp, så vi slapp unna teltstyret i dag. Vi ble introdusert for en lokal guide som kalte seg Nature. Mr. Natur viste oss rundt på den primitive leiren med dusj fra pose og dofasiliteter(hull i bakken). Det så slett ikke så ille ut. Vi skulle overleve dette også!

Etter å ha funnet oss til rette, tok Nature oss med ut på en game walk for å forsøke å finne noe interessant. Da vi kun 100 meter utenfor lekeområde finner spor fra både flodhest og løve, kan en jo si at han fikk vår fulle oppmerksomhet fra skritt én. Vi trasket årevåkne rundt i villeste Afrika i 3 timer. Vi fikk støtte ikke på noen ville dyr, kun et par impalaer(antilope). Noe som kanskje var like greit. En flott tur var det uansett, med mye interessant informasjon underveis. De ville dyrene skulle vi få flere muligheter til å se. Dagen ble avsluttet med et herlig måltid rundt bålet. God natt fra gutta under myggnettingen.

Urbefolkning, ørkenelefanter og Etosha Nasjonalpark

DAY 11

Dag 11 var i hovedsak en kjøreetappe, selv om det skjedde noen enkelthendelser på veien. Det var et stort syn og observere geopard, og de innføtte menneskene som ikke vasker seg hele livet. Noen på gruppen kjøpte hjemmelagde armbånd, for andre ble det som en attraksjon. Det er uvirkelig at de ikke dusjen gjennom et helt liv. For å beskytte seg mot mygg og annet fanteri, brenner de bål med urter. Røyklaget legger seg som et belegg på kroppen og skal motvirke mot stikk osv. Se bilder. En tradisjonell historie fra området og Namibia er White Lady som ikke var en kvinne. Historien er om en gutt som ikke ønsker å bli omskjære så han utgjorde seg for å være en jente. Vi får en guidet rusletur på 2,5km *2 opp i fjellet for å studere afrikanske helleristninger og historien om white Lady. Resten av dagen byr ikke på mye spennende, middag og senere god kveld. Siden vi står opp så tidlig som 04:30am så legger man seg nåturlig kl ish 09:00pm. Før vi går til sengs så informerer Kudu om at det finnes ørkenelefanter i området, men disse er ikke sett på seks uker. Vi kan være heldige, og vi kan være uheldige at de støter borti teltet.

DAY 12

Dagen etter våkner vi til normal tid, altså grytidlig. Under frokosten, som er det roligste måltidet på dagen, så knaser det i skogkanten 75-100 fra oss. Elefantene sto plutselig i campen og spiste. Vi ser fem store hanelefanter og nå er ikke tiden inne for å være bukkekjekk. Hvis elefanten føler seg truet, så kan den angripe. De løper opp mot 45-55km/h og med sin tyngde, blir vi enkelt trampet ned.

I bakgrunnen av elefantene så begynner solen å stå opp på fjellet burning mountain,. Fjellet har fått navnet på bakgrunn av sin rødglødende farge som reflekteres når solen skinner, et mektig fjell. Normale hanelefanter veier opp mot, ca seks tonn. Ørkenelefanten er noe mindre i størrelse, men har tre ganger så store bein. Dette er for å kunne lettere avkjøle seg og bære egenvekten i ørkensand.

Dagens mål et Etosha Nasjonalpark hvor vi skal slå opp leir i den syd-vestlige enden av parken. På veien så stopper vi halvveis i en liten by som heter Ouje. Fremme i nasjonalparken så blir det et par timer med venting før vi skal ut på Game Drive. Vi spiser lunch, bader og spiller kort før vi gjør oss klare. Det hadde regnet ganske mye før vi kom, noe som gjorde at dyrene ikke er så lett å finne, etter som at de har nok vann uten å komme frem til ulike vannhull. Guiden vår hadde snakket med flere andre guider, som ikke hadde sett noe på flere dager. Men ut skulle vi og vi alle gledet oss. Etter bare noen minutter oppdager Micahela på gruppen et nesehorn, en Black Rhino. Den er noe ulik fra White Rhino som regnes som en av “the Big Five”. Etter noen km dukket det opp seks Giraffer, som sto og nøt de grønne bladene. Vi forstår ikke hvordan de er i stand til å spise tornebusker, med pigger opp mot 35mm, men de nyter. Slange på denne turen så har vi sett sjeldne dyr som er vanskelige å se, guiden har blant annet ikke sett geopard i samme område som oss på fire år. De vanligste dyrene derimot har latt vente på seg. Før vi avslutter dagens game drive så har guiden fått informasjon om at det er observert to hannløver. Vi oppsøker stedet og sant så sant, under en busk ca 70-100 meter fra veien ligger to løver å sover. De er vanskelig å se uten kameraet, men med zoom så kan vi se de tydelige. Dette var artig å se på slutten av dagen, i tillegg til de vanlige dyrene: Antiloper, Zebra, Gnu, fugler og Jackal.

Klokken nærmer seg middag samtidig som det er solnedgangen. Maten etterpå var også meget herlig, biff kebab,(grillspyd) tomat saus, gratinerte poteter og en herlig dessert: flambert fersken med litt ekstra Brandy. Morgendagen består av å krysse nasjonalparken på langs. Vi håper selvfølgelig å se flere dyr så vi hopper tidlig i seng. God natt.

IMG_1193.JPG

IMG_1226.JPG

IMG_1220.JPG

IMG_1190-0.JPG

IMG_1194.JPG

IMG_1291.JPG

IMG_1282.JPG

IMG_1273.JPG

Swakopmond og Sky Diving

Neste stopp for Drifters-gjengen var byen Swakopmond, der vi skulle møte sivilisasjonen igjen. En hel uke uten wifi førte til en ganske desperat stemning i bussen da vi begynte å nærme oss.

Vel fremme på Drifters Lounge ble vi introdusert for alle adrenalin-greiene vi kunne gjøre. En uforglemmelig video redigert på beste 80-talls vis. Selv om tilbudene var mange, var det en aktivitet som appellerte ekstra mye til gruppa. Det hele endte med at hele 8 av 15 deltakere skulle hoppe i fallskjerm. Slenge seg ut av et fly ved 10 000 fots høyde. 30 sekunder fritt fall, med en fart på 240 km/t. Høres lurt ut, ikke sant?

Etter alt adrenalin-maset måtte vi roe oss ned. Hva var vel da bedre enn å ta en kaffe på et tysk konditori. Et tysk konditori i Namibia, er ikke det litt merkelig? Nei, det var slett ingen tilfeldighet. Byen Swakopmond bærer nemlig fortsatt preg av den tyske koloniseringen av Namibia. Gatene har tyske navn, butikkene drives av tyskere og julepynten blinket glorete i vinduene.

Da kvelden nærmet seg bar det ut på restaurant. En hel uke siden sist restaurantbesøk! Etter å ha spist over 200 sammenhengende måltider på restaurant, var det kanskje greit med en pause fra det også. Vi spiste fortreffelig springbokk – en mellomstor antilope, og drakk nydelig sør-afrikansk vin. Stemningen ble såpass god at vi fulgte opp med et aldri så lite bar-besøk etter at regningen var betalt. Her introduserte spriderlederen oss for en tradisjonell sør-afrikansk lek. Den gikk ut på at gutta skulle dra ned buksene, brette bokseren godt opp der solen aldri skinner, lage horn med hendene på hodet, hoppe frem mot en shot, se seg rundt, og tilslutt drikke den. Akkurat som en springbokk på vei mot et vannhull. Om promillen var høy nok til å bedrive slike aktiviteter kan absolutt diskuteres, men tradisjon er tradisjon!

Da ablegøyene var over ble hotellet neste og siste stopp for dagen. I natt var feltsengene erstattet av ekte senger med tilhørende pute og dyne. Magisk. Selv ikke spenningen rundt morgendagens fallskjermhopp kunne frata oss nattesøvnen.

Da var dagen kommet. Vi skulle krydre hverdagen med et lite stykke galskap. Sky diving sto på dagsorden. Vi spiste det som fort kunne være vår siste frokost, og spaserte noe spente ut til bilen. Værgudene så ikke ut til å være helt på vår side. Skyene lå noe tungt på himmelen, og vindpustene var kalde og sure.

Ettersom vi kjørte ut til flystripen der det hele skulle skje, letnet derimot skyene. Selv om det ikke var fullstendig klarvær, lovet fallskjermekspertene oss en flott opplevelse. Og ganske så riktig. Etter å ha lettet med småflyet og brutt gjennom skylaget var utsikten fantastisk. Oppover bar det. Hvor langt opp skulle vi egentlig? Turen opp var en opplevelse i seg selv. Der satt vi. Seks personer i et knøttlite fly. Piloten, to instruktører, en kameramann og to spente debutanter. Ut av den åpne veggen i flyet kunne en skimte skjøen, fjell og knøttsmå hus. Så skjedde det. Fallende ut fra flyluka med en mann hengende på ryggen. Umiddelbart grep tyngdekraften fatt i kroppen og vi falt med en voldsom fart ned mot bakken. Om vi husket å smile fikk vi først svar på da vi så videoen i etterkant. Fallskjermen løste seg så ut og vi svevde ned mot skyene under oss. På veien ned fikk vi også styre fallskjermen. I sirkulære bevegelser beveget vi oss mot bakken. Med ett var alt over. Bena traff bakken og det skyhøye adrenalinnivået gjorde det vanskelig å holde seg oppreist. Ansiktet var bare et stort glis. For en rå opplevelse! I tur og orden fikk vi alle oppleve denne urolige følelsen. Ingen angret overhode på det vi nettopp hadde gjort. Anbefales.

Neste dag var en kjøredag. Det store samtaleemnet var selvfølgelig fallskjermhoppet. Alle var i lykkerus fremdeles. Plutselig skjer det noe uventet. Vi skulle få noe nytt å snakke om. Midt i ørkenen får Niclas øye på noe. Stopp! Skriker han til sjåføren. Bussen bråstopper. På en bergknaus står det er firebeint rovdyr. Hva var det? Etter få sekunder startet flere å mumle. Is it a cheetah? Ja, det er faktisk en cheetah, eller geopard som vi kaller det i Norge. Verdens raskeste dyr. Guiden bekrefter at dette er tilfellet og at vi er utrolig heldige som får se den. Man ser nemlig aldri geopard. Den er ufattelig sky, og blir nesteb aldri observert ved en tilfeldighet. Lykkerusen fikk dermed et nytt hopp, og vi skjønte antakeligvis ikke hvor heldige vi var. Sett geopard = check!

DSC_0189.JPG

IMG_1214.JPG

IMG_1211.JPG

IMG_1205-0.JPG

Namibisk Ørken og fortsatt konflikt med speiderlederen

Vekkeklokken ringte kl 05:00, da hamret speiderlederen på teltene. Dagen blir kickstartet med sort kaffe og bananer til frokost. Vi må forlate namibrand nature reshof tidlig pga varmen og dagens aktiviteter. I dag skal vi bestige sanddyne 45, Shutterstock/ 200 år gamle trær, Sesriem canyon og Namib desert.

Landskapet inspirerer hver dag. I området vi har hatt camp i to dager nå er det markante fjell rundt på alle kanter. Fjellene ser ut som store hauger med stein som ligger løst, bygget på hverandre. Årsaken skal være at lava har fosset ut fra en vulkan og når dette traff isen som omringet vulkanen skapte denne store steiner som dannet disse formene av fjell. Savannene er tørrlakt med strå, enkel vegetasjon og noen treklynger pryder. Området er tørt og preges som alt annet av varmen som steker på dagtid. På vår vei mot sanddyne 45, passerer vi Oryx, Springbukker, struts. Dette er ikke lenger noen WOW opplevelse, for vi har sett de hver eneste dag. Noe annet som heller ikke har forandret seg er homping og risting, dårlig grusvei og støv. Alt er som det gamle, safarilife. Speiderlederen Kudu som han kalles som forøvrig fortsatt er et dyr liker fremdeles ikke nordmenn.

Sanddyne 45 er en 300 meter høy sanddyne som strekker seg så langt øyet kan se. Vi nøyer oss med og gå opp til toppen, ca 500 meter. Men det holder for mange, 40+ grader i skyggen, kokende sand, og meget ulent underlag, gjør det sliten før du aner ordet av det. Enkelte utfordrer selvfølgelig skjebnen og løper til toppen av sanddynen, helt mørbanket i lår og legger når man er fremme. Marius har når toppen av frustrasjon på vei opp, selvfølgelig klikker GoPro kameraet igjen, igjen og igjen. Men nå vil det ikke lenger lese minnekort så det ser ut til at kameraet er midlertidig dødt. Vi svetter, tar noen bilder, rusler ned og bruker et kvarter på å tomme skoene for sand. Dette var sanddyne 45. Det fryktes a t disse sanddynene vil forsvinne de nærmeste 10 årene fordi vinden endrer stadig retning.

Dagens andre ekspedisjon er videre innover i Namib desert og Shutterstock. Området ble uttørket for flere millioner år siden, samtidig som sanddynene vokste. De forsvant ettersom sanddynene ble skapt og dermed døde alt liv. Deler av underlaget er hvit, tørket salt, steinhardt. Vi rusler en liten km innover i ørkenen, det er sand over alt. Så åpner det seg et stort område, en liten innsjø som er dekket av slik tørket salt. Mystiske døde trær står døde på “overflaten”, det er fremdeles like varmt så oppholdet blir ikke så lenge.

Vi returnerer mot kampområdet, spiser lunch og avventer til vi skal til Sesriem canyon kl 5pm. I mellomtiden avkjølter vi oss i bassenget på campingplassen. Dette skal vise seg at bli et interessant opphold. Speiderlederen som er nerd, lidenskapelig nasjonsforkjemper og naturmann. Han har et skrudd syn på lederskap, eier ikke sosiale antenner og forstår ikke hvordan gruppedynamikk burde fungere. Han kommer med stikkere hele tiden til oss nordmenn, han liker oss ikke, og ønsker heller ikke. Johan gidder ikke å høre mere på dritten hans så han bestemmer seg for å konfrontere han med problemet.

Gjennom samtalenes løp viser det seg at, i Afrika så fungerer det slik at hvis en leder enten, sosial, teknisk, kompetanse osv så konkurrer man ikke med denne, man finner en annen retning og velger å overse. Dette har skjedd i vårt tilfelle, han har følt at vi har stått for mye sosialt, har kunnskaper og i tillegg snakker norsk, som har gjort at han gir faen.
Selvfølgelig vil det bli norske gloser når vi er seks nordmenn, men slik mener ikke han det bør være. Johan forteller, eller “lærer” han hvordan å være i en gruppe. I gruppen så er det også et voksent par fra Belgia. De prater på sitt morsmål med speiderlederen. Sørafrikansk og slik de snakker i Belgia er ganske likt, så de har også prøvd å fortelle hvordan den virkelig verden fungerer.

Vi reiser å ser på Sesriem Canyon, den er ikke så dyp, 40 meter på det dypeste og to millioner år gammel. Forskjellen på denne canyonen og fish river canyon som vi har vært på tidligere er at denne er mindre, laget av en blanding av sand og leire, og endres stadig pga vinden som blåser bort sand som gjør at den endres. Dagens middag er bbg. Det blir servert et herlig måltid, spare ribs, pølser,maiskolber og stuing. Det er lørdag så da kan man feire med en øl. Det som faktisk skjer er at under middagen, så blir speiderlederen en annen. Det virker som han virkelig har tatt til seg mye av det som ble bemerket. Middagen går over til bålbrenning og gin tonic/ Whisky. Det blir faktisk en veldig koselig kveld for alle, mange blir litt pusset og legger seg glad og fornøyde.

IMG_1248.JPG

IMG_1261.JPG

IMG_1247-0.JPG

IMG_1252-0.JPG

24 dagers safari / 24 dagers leirskole

Day 2
Vi er på leirskole! Hvertfal så føles det slik når dagen starter med felles frokost og oppstilling utenfor det som fortsatt kalles “truck”, man må ikke finne på å kalle det buss. Det koster deg nemlig 20 rand. Det er forventet av vi tip’ser under turen. Noe forøvrig vår lille speiderlederen meddelte første dag. Sålangt så har han ikke fortjent store mengder tip’s.

Første mål for dagen er Cape Point og Cape good hope. To utsiktspunkter vest i sørafrika hvor to sjøer møtes og et gammelt fyrmonument lyser ut i havet fra nasjonalparken. Under lunchen får et par av gjestene et uheldig opplevelse med en bavian. En stor, frekk hanbavian skriker og kommer og stjeler maten deres. Dette setter naturlig nok støkk i andre gjester og vaktmannskapet ordner opp. Før vi forlater nasjonalparken kommer vi nær en liten strutsefamilie.

Dagens andre utflukt går til samme pingvinstranden som vi besøkte første dag sammen med Teodor. Så vi velger og ikke betale enda en gang for å se disse dumme dyrene. Dagens siste stoppested er ved sør Afrikas eldste vingård. 5 nydelige viner får man velge fritt fra menyen og nyte i eget, rolig tempo. Vi har forstått på guiden at han ønsker at vi norske splitter oss, så under vinsmakingen deler vi borde med to unge jenter fra Holland, eldre kvinne fra Frankfurth, Belgia og ei fra Hellas. Med et skål i glassene er dag to ferdig og vi bruker ettermiddagen til å gjøre oss klar til morgendagens transportetappe.

Day 3
Nå har vi startet på førstegangstjenesten til speiderleder GOGO!
– Lasting in i bilen 07:45!
– Frokost kl 08:00.
– Avmars kl 08:30.
Den eldre garde av turfølget har stilt opp tidlig for å få god plass til bagene, vi gutta er hakk i hel og sving der er det frokost i 30min. Speiderlederen går rundt å pepret hodene våres med: last day with WiFi and Welcome too South Africa. Altså speiderlederen har begynt å gå flere på nervene. Men vi har bestemt oss for å kjemme han med hårene i starten, så får vi heller melde i fra senere hvis det blir helt på styr. Det lyser maktsykhet og usikkerhet lang vei. Alle er i bilen til riktig tid, pakket og klare…… Trodde vi! Etter en 1/2 time i bilen så tar vi en usving på motorveien, Hahaha speiderlederen har glemt all dokumentasjon for turen. Dette medfører at vi blir en drøy time forsinket. Hva resulterer dette til, han kjører helt jævelig med denne “truck”. Vi vurderer å melde i fra, for mannen kan absolutt ikke kjøre bil.

Vi sjangler og kjører og uendelige sletter forseres. Vi ankommer et lite tettsted ved vestkysten som vi dessverre ikke husker navnet på, og åpningstalen om stedet er heller ikke bedre: “her vil det trolig ikke bo mennesker om 10år”. Altså, det ser forlatt ut, det er forlatt og vi ser ikke et menneske. Middag denne kvelden får vi servert en sørafrikansk lasagne type. Men, denne kvelden avslutter noe rart. Vår speiderleder eller guide som han vil bli kalt har et inntrykk av nordmenn, og det gjelder alle. Dette er erfaringer han har dratt med seg gjennom fore år som guide. Nordmenn reiser på safari som en avslutning på sin reise og er konstant dritings, uopplakte, snakker i munnen på guiden og er uhøflige. Vi er nå seks nordmenn på tur og han har virkelig sett ut oss gutta som en slik gjeng. Han spørr oss opp og ned om motivasjonen, målet, hvilke ønsker og forventninger vi har til turen. Vi svarer høflig, hei hei, vi har betalt 19.000 for turen, så selvfølgelig vil vi ha et utbytte. Ønsket vi å være dritings i 24 dager hadde vi dratt til Magaluf! Men dette er tydelig en bedreviter, så han har svaret uansett.

Johan går å prater med han ved en ledig anledning og forteller at vi har forbedret oss og gleder oss til turen. I samtalen så nevner han at Niclas har vært i Forsvaret. Og der ble spikeren satt i kista. Han ser nå på Niclas som en utfordrer til seg selv som guide, siden hsn har en del kunnskaper som kan brukes på safari. Etter han har tatt et par øl denne kvelden begynner han å spørre Niclas om det ene og det andre og virkelig skal vise seg frem. Niclas bryr deg ikke og overser han. Men til slutt så går vi gutta og legger oss, nok får være nok. Når vi har gått og han hsr drukket 1,2,3 øl ekstra så fortsetter han å prate selv om maija og Jonas sitter der. Da konfronterer han alle deltagerne at Niclas har nå blitt et problem. Alle ved bardisken fnyser og jatter med. Det er ingen tvil, vår bedreviterguide er i utgangspkt usikker på seg selv og nå ser han på Niclas som en utfordrer så han skal heve seg over. Haha latterlig!

Day 4 – kjøredag BROOOMBROOM HUMPETIHUMP

Day 05. Kanopadling.

Planen var å padle kamo i går, overnatte ute og deretter fortsette i dag. Det gikk ikke pga mye vind i hår så dermed blir det en hel dag i stedet. Ellers då må det nevnes at Marius og Niclas tok seg en joggetur i går, mens de var borte kommenterer guiden at gutta skal vise deg frem, selvfølgelig forran mange andre. Han er meget nysgjerrig på alt vi gjør, fordi vi lager også god stemning på kvelden. Eldre damer i 60årene, ler og skratter, vi har det koselig:).

Dagens kanotur starter enkelt og greit, men etter 3-400 meter kommer vi til et stryk. Vi håper selvfølgelig at guiden velter, noe dom dessverre ikke skjer, men derimot lokalguiden som også er med. Han kantrer sammen med en prippen kvinne fra Belgia, som søkte trygghet i hans kano. Alle klarer seg fint, Marius deler kano med en kul dame fra Frankrike, så det blir kanskje litt 30/70% fordeling i den kanoen, men alt går veldig bra.

Vi padler på orange river og da er det standar med tunfisksalat til lunch. Vår kjære guide lager dette, men han spiser aldri mat med oss, så man kan lure på om det vi spiser er bra. Dagen består av padling men også noe venting. Guiden er fotograf så han padler på tvers for å ta bilder av fugler, dermed må vi vente på han før siste stryk. I det han kommer så skal han være morsom og sprute vann. Nic og Johan er nærmest så dermed blir de våte, takk! for en fyr….

IMG_1140.JPG

IMG_1141.JPG

IMG_1138.JPG

IMG_1150.JPG

IMG_1139.JPG

IMG_1146.JPG

IMG_1147.JPG

IMG_1165.JPG

IMG_1161.JPG

IMG_1166.JPG

IMG_1163.JPG

IMG_1169.JPG

IMG_1116.JPG

IMG_1157.JPG

IMG_1151.JPG

IMG_1156.JPG

IMG_1154.JPG

Table Mountain og Safari-start

Vendepunktet på det afrikanske kontinentet er et faktum. Vi har nå vært seks dager hos teo, Sofie og deres gromme hund Alfred. I dag skal vi få ta del i sør afrikansk matmarked. De norske stdendentene oppsøker normalt dette hver lørdag. Markedet er poppet med mat fra mange nasjoner, juice, frukt og godteri. Vi skal spise frokosten der så en rykende fersk cihabatta med ytifillet og salat blir vinneren. Hjemmelaget rolig musikk spilles i det gamle nedlagte lokalene til bisquit mill. Niclas og Marius spørr seg ofte om hvorfor Johan som er lidenskapelig interessert i mat, ikke utnytter sin hobby, lidenskap, glede og kunnskap innenfor denne bransjen. Vi har ikke fått noe ordentlig svar, men etter en time på markedet så får Johan store øyne!

Rett foran han står en liten 3hjulsdrevet Piagio mopedbil. Innvendig på lasteplanet er det murt opp en pizzaovn i mur, med røykrør gjennom taket på skapet. De produserer ferske pizzaer på stedet. Herregud utbryter Baronen og kameraet går varmt. Det er den kuleste foodtrucken han noen gang har sett.

Vel fremme hos drifters får vi tildelt rom for to dager og infomøte. Vi skal allerede første dag klatre opp til tanke mountain. Gruppen vi skal være en del av er helt perfekt. En god kombinasjon av nasjonaliteter, alder og tro det eller ei vi er totalt seks nordmenn. Det skal bli en herlig jungelreise. Sjåføren som bare skal kalles guide, bussen som bare skal kalles “truck” er klare for å transportere oss i 24 dager. Vi finner ut på et tidlig tidspunkt at guiden er ingen god lastebilsjåfør. På flat asfaltert vei, både hopper og rister alt som er. Så hvordan skal dette bli på sawannene!

Table mountain er et MÅ sted å besøke når man er i Cape. Enten kan man klatre eller ta kabelbane opp. Vi velger den spreke ruten. Vi har fått en kjempegod kjemi med de norske, så vi har blitt en gjeng. På toppen så er det utsikt så langt du ser. Blå himmel og strålende sol gjør ikke dagen mindre behagelig. Denne kvelden skal vi spise felles middag, så vi tar taxi til waterfront. Selvfølgelig er taxiene forsinket, det er forskjell på sørafrikansk tid og vanlig, så dette må vi venne oss til.

En ny utfordring er at myndighetene kutter all strøm i enkelte bydeler hver kveld for å spare. Denne kvelden er det selvfølgelig den bydelen vi skal spise. Etter en stund uten strøm får Johan kjøpt seg regnvær i en jaktbutikk, guiden mener nemlig at det har spart seg opp regn til vi skal på tur. Det blir nok et sent måltid, men det var godt med bare frokost i magen. God natt.

IMG_1099.JPG

IMG_1097.JPG

IMG_1100.JPG

IMG_1101.JPG

IMG_1104.JPG

IMG_1105.JPG

IMG_1106.JPG

IMG_1113.JPG

IMG_1114.JPG

IMG_1110.JPG

IMG_1115.JPG

IMG_1128.JPG

IMG_1134.JPG

IMG_1127.JPG

IMG_1137.JPG